Jeg er et avsnitt. Klikk her for å legge til din egen tekst og redigere meg. På denne plassen kan du fortelle din historie og la de besøkende få vite litt mer om deg.

Hentet fra google.no

Dette er et ansikt med halvsidig lammelse

Ansiktet består av et stort antall muskler som sammen utfører et samspill av bevegelser. Det er muskler som mottar signaler fra hjernen og utfører vær en minste lille bevegelse. 
For eksempel det å grine på nesen, eller heve øyenbryn, vi tenker gjerne at det er en enkel bevegelse. Det er et samspill av signaler fra hjernen som går både til høyre og venstre sidige muskeler i ansiktet og er ikke så selvfølgelig som vi gjerne tror. Vi hever automatisk øyenbrynene synkront på begge sider, men dette er ikke en selvfølge.

Muskelgruppene i ansiktet blir ofte sammenliknet med et seil i en seilbåt. Hver bevegelse påvirker og innvolverer gjerne mange andre muskler og muskelgrupper.

 

 

Castillo Morales*, figur over viser piler for hvordan hver enkelt muskel beveger seg mot festepunktet, alle utenom H (m.mentalis) som skyver underleppen oppover.

A: Løfter midtre del av overleppen og nesevingene utvides (m. levator labii superioris nasi).

B: Løfter overleppen (m. levator labii superioris).

C: Løfter munnvik (m. levator anguli oris).

D: Løfter munnvik opp og ut (m. zygomaticus minor/major).

E: Drar munnvik ut horisontalt (m. risorius).

F: Drar munnvik nedover (m. drepressor anguli oris).

G: Drar underleppen nedover (m. depressor labii inferioris).

H: Løfter haken og underleppen oppover (m. mentalis).

(Hentet fra www.letsip.no) 

 

Høyresidig facialisparese, bilde hente fra www.google.no

Hva er facialisparese?

Facialisparese er en ansiktslammelse forårsaket av en skade av ansiktets bevegelsesnerve. Lammelsen kan være perifer, det vil si på grunn av skade av nerven etter nervens avgang fra sentralnervesystemet (hjernen), eller en sentral skade som skyldes skade i sentralnervesystemet. Facialis parese betegnes som lammelser forårsaket av signalsvikt mellom hjernen og musklene. Dette er et ypisk kjenne tegn for hjerneslagsrammede, kanskje et av de mest kjente. Sykdommen gir seg som oftest, men i enkelte tilfeller blir parecen vedvarende.
 
Det oppstår mellom 15 og 30 tilfeller med perifer ansiktslammelse per 100 000 personer i Norge hvert år. Tilstanden forekommer like hyppig blant kvinner og menn, men forekomsten er noe høyere blant gravide og pasienter med diabetes. Hyppigst forekommer ansiktslammelse i aldersgruppen mellom 15 og 45 år. I løpet av livet vil 1 av 60 til 70 mennesker få tilstanden, om ansiktslammelser hentet fra NHI side
 
Hvordan behandles en facialisparese?
Behandling kan være å bidra til å påskynde tilhelingen, beskytte øyet mot skader på hornhinnen og enkelte reagerer godt på strømbehandling. Det finnes ulike metoder, men dette er noe som bør drøftes med lege og fysioterapeaut.
 

 

Medisiner ved facialis parese?
Det er ikke meg kjent at det er medisiner som vil kunne hjelpe i forhold til facialisparese. En medisinellbehandling som er meg kjent er at dersom man kommer til innen tre døgn etter de første tegnene på perifer ansiktslammelse, anbefales det en 10 dagers kur med prednisolon tabletter. Dette kan å føre til at ca 15 prosent flere blir helt friske sammenlignet med om de rammede som ikke fikk behandling.

(Fritt sitert fra NHI sin hjemmeside.)

Å leve med facialisparese

Bilde hentet fra www.google.no

Om du føler du har lagt på deg kan du spise mindre og trene mer om du ønsker å gjøre noe med det. Du kan jo også ta på deg større klær om du ønsker å skjule noe, ingen vil reagere på det. Om du vil skjule et skeivt ansikt er det vanskeligere. Du vil kunne skjule en facialisparese ved å ta på deg en maske, men det vil kunne føles og se unormalt ut. Det lureste å gjøre er å ikke la det stoppe deg i å ha en normal hverdag. Finne dine vakreste sider og fokusere på dem, og sist men ikke minst ikke la andres reaksjoner og kommentarer påvirke deg negativt. 
Det positive med en facialisparese er at det sjelden er noen smerter. Ubehag  oppstår i form av spasmer, men sjelden smerter. En annen ting er at det plutselig kan bli bedre, om hjernen klarer å opprette signaler mellom nerver og muskler så er det bare å starte opptrening av ansiktsmuskler igjen.
Jeg for min del har hatt paresen i 20 år så jeg har lite håp om at det vil bli bedring. I tillegg har jeg blitt såpass mye operert at det vil uansett bli en skeivhet i ansiktet, så jeg har forsonet meg med at dette skeive ansiktet mitt er det jeg har og det nå er meg. Aksept og forsoning er berøligene.


Jeg har mange historier iforhold til folks utenksomhet og misforståtte oppmuntring i det de ser deg og facialisparesen.
Jeg har valgt i 20 år og ikke fokusere på det, i og med det føles negativt og jeg har en frykt for å bli fanget i en tilværelse av negativ tenking og fokus på alt som er galt. Likevel vil jeg dele noen av disse kommentarer og reaksjoner jeg har fått for å få fram hvordan jeg valgte å tenke, reagere og agere.

Første gang en kommentar om ansiktet virkelig såret meg og gjorde meg forbannet, var etter jeg hadde fullført min cand. mag. grad på Høgskolen i Lillehammer.
Jeg fikk spørsmål om hvordan jeg virkelig hadde klart å studere så lenge med det utseende... Det var en uttenksom kommentar som var ment som en kompliment, men i settingen der og da gjorde det meg matt av sinne, skuffelse, skam og oppgitthet!
Jeg hadde slitt med alt mulig annet i livet opptil det tidspuktet som var så mye værre. For eksempell å lære å gå igjen, å lære å spise igjen, å slite med et ødelagt samsyn som gjorde det å lese pensum nesten overkommelig, min kjære mor som døde mitt opp i alt dette...også fikk jeg en kompliment for at jeg hadde klart å vise meg fram offentlig... Det hører med til historien at denne kommentaren kom fra en offentlig person.

 Jeg er og var en blid person, før og etter jeg fikk facialisparese. Den eneste forskjellen er at jeg ikke smiler likens som før slaget, men et smil fra sjela er likefult et smil.
Det jeg har lært meg er at mennesker spesielt barn ikke alltid ser for å stirre, så det er viktig både for ens egen del og for å ikke gjøre andre forlegen og alltid tro at folk stirrer på deg fordi du har facialisparese. Det kan likegjerne være at de liker hårfrisyren din, eller at de synes du har vakker hudfarge... Man må aldri tolke andres oppførsel.

På seg selv kjenner du andre likemye som på seg selv kjenner man ingen andre.